Читать книгу Heltens Oppdrag - Морган Райс, Morgan Rice - Страница 15

Thor gjemte seg i høyet bak i vognen, mens den skubbet hans langs landeveien. Han hadde kommet til veien før natten. Han ventet tålmodig til en vogn som var stor nok for at han kunne komme seg opp i den uten at noen la merke til det. Det var mørkt da, og vognen gikk bedagelig langs veien, sakte nok til at han kunne få en god løpefart og hoppe inn fra baksiden. Han landet i høyet og gjemte seg. Heldigvis hadde ikke kusken lagt merke til ham. Thor var ikke helt sikker på om at vognen skulle til Kongens hoff, men den gikk i den retningen, og en vogn på denne størrelsen, og med disse merkene, ville antageligvis ikke dra andre steder.

Mens Thor reiste gjennom natten, var han våken i flere timer og tenkte på møtet med Sybolden. Med Argon. Om hans skjebne. Hans tidligere hjem. Hans mor. Han følte at universet hadde svart ham, og fortalte at han hadde en annen skjebne. Han lå der med hendene bak hodet og stirret på nattehimmelen som var synlig bak et fillete vognduk. Han så på universet, som så strålende ut og på de røde stjernene som lå langt der borte. Han var spent. For første gang i hans liv, var han på en reise. Han visste ikke hvor, men han var på vei. På en eller annen måte så ville han komme seg til Kongens hoff.

Da Thor åpnet sine øyne, var det morgen. Lys strømmet inn og han innså at han hadde sovnet. Han satte seg opp raskt, så rundt og var irritert at han sovnet. Han skulle ha vært mer på vakt—det var flaks han ikke hadde blitt oppdaget.

Vognen beveget seg fremdeles, men skubbet ikke så mye. Det betydde bare en ting: en bedre vei. De måtte være nær en by. Thor så ned og så hvor glatt veien var. Den var tom for stener, grøfter, og var opplinjet med fine hvite skjell. Hjertet hans slo raskere; de nærmet seg Kongens hoff.

Thor så ut av baksiden av vognet og ble overvelmet. De skinnende rene gatene var fylt med aktivitet. Dusinvis av vogner, i alle former og størrelser som var lastet med all slags ting, fylte veiene. En var lastet med pels; en annen med tepper; og nok en annen med kyllinger. Blant vognene gikk flere hundre kjøpfolk, noen med kveg, andre bar kurver med varer på hodet. Fire menn bar en haug med silke som lå på flere staver. Det var en hær av folk og alle gikk i en retning.

Thor følte seg levende. Han hadde aldri sett så mange mennesker på en gang, så mange varer, og mye som hendte rundt ham. Han levd i en liten landsby hele livet, og var nå i en storby fylt med mennesker.

Han hørte et høylydt bråk, kjetting skar mot hverandre, et stort brak fran noe stort av tre slik at bakken ristet. Et øyeblikk senere kom en annerledes lyd. Det var lyden av hestehover som klakket på en treoverflate. Han så ned og innså at de krysset en bro; under dem var det en vollgrav. De var på en vindebro.

Thor stakk hodet ut og så enorme stensøyler og en jernport med pigger over ham. De passerte gjennom Kongens port.

Det var den største porten han hadde noensinne sett. Han så opp på piggene og tenkte at dersom de kom ned så ville de ha kuttet ham i to. Han så fire av Sølvene til Kongen bevokte inngangen, og hjertet hans slo raskere.

De passerte en lang stentunnel og et par øyeblikk senere åpnet himmelen seg igjen. De var inne i Kongens hoff.

Thor kunne knapt tro det. Det var til og med mer aktivitet her, om det hele tatt var mulig—det som så ut som de var tusenvis av mennesker her og som gikk rundt i alle retninger. Det var store områder med gress som var helt perfekt klippet, og blomstrende blomster overalt. Veien videt seg ut og langs den var det boder, butikker og stenbygninger. Og blant alt dette var Kongens menn. Soldater dekket i rustning. Thor hadde klart det.

Thor var så spent at han sto opp uten å tenke på det; og da han gjorde det, stoppet vognen abrupt og sendte han fallende bakover. Han landet på rygget i høyet. Men før han kunne komme seg opp kom det en trelyd som ble senket. Han så opp og så en sint gammel mann som var kledd i filler og skulte på ham. Kusken lente seg inn og grep Thor ved anklene med hans beinete hender, og dro han ut.

Thor fløy ut, landet hardt på rygge på den møkkete veien og skapte en støvsky. Bak han kom det latter fra folk.

«Neste gang du kjører i min vogn, gutt, så havner du i buret! Du er heldig jeg ikke roper på Sølvene!

Den gamle mannen snudde og spyttet, og deretter skyndte seg tilbake på vognen og pisket hestene fremover.

Fremdeles flau prøvde Thor komme til hektene og stå opp. Han så rundt. En eller to forbipasserende smålo, og Thor flirte tilbake til de snudde bort. Han børste bort støv og gned armene; stolheten var såret, men ikke kroppen.

Humøret kom tilbake da han så rundt, helt blendet av ting og innså at han burde være glad for at han hadde kommet så langt. Nå som han var ute av vognen, kunne han fritt se rundt. Og det var et ekstraordinært syn: Kongens hoff var så stort øyet kunne se. It midten lå et storslått stenpalass som var omringet av høye, forsterkede stenvegger som var kronet med brystvern. Og overalt på toppen patruljerte Kongens hær. Rundt han lå det grønne områder som var utmerket vedlikeholdt, stentorg, fontener, og trelunder. Det var en by. Og den var overfylt med mennesker.

På alle steder var det en gjennomstrøm av all slags folk—kjøpsfolk, soldater, embetsmenn—alle hadde det travelt. Det tok Thor flere minutter før han forstod at noe spesielt skulle skje. Mens han vandret videre så han forberedelsene—stoler som ble utplassert, et alter som ble satt opp. Det så ut som de forberedte et bryllup.

Hjertet hans gjorde et byks, da han så langt der borte en arena for dysting. Den hadde en lang sti av jord og en tau som delte arenaen. På et annet felt så han soldater som kastet spyd på fjerne mål; på et annet felt så han bueskyttere sikte på strå. Det virket som det var konkurranser og spill overalt. Det var også musikk: lutter, fløyter og cymbaler, grupper av musikere som vandret rundt; og vin, store tønner som ble rullet ut; og mat, bord som ble dekket, banketter som strakte seg så langt øye kunne se. Det var som han hadde ankommet midt i en diger feiring.

Til tross for alt var så blendende, følte Thor at det hastet å finne Legionen. Han var allerede sen, og han måtte gjøre seg kjent.

Han skyndte seg til første person han så, en gammel mann som virket å være, ut i fra hans blodflekket kjortel, en slakter. Mannen skyndte seg ned veien. Alle var så travle her.

«Unnskyld meg», sa Thor og grep armen hans.

Mannen så ned på Thors hånd med misnøye.

«Hva er det gutt?»

«Jeg ser etter Kongens legion. Vet du hvor de trener?»

«Ser jeg ut som et kart?» hveste mannen og stormet avgårde.

Thor ble satt ut av hvor uhøflig mannen var.

Han skyndte seg til neste person han så, ei kvinne som eltet mel på et langt bord. Det var flere kvinner ved dette bordet, alle arbeidet hardt, og Thor tenkte at en av de måtte vite noe.

«Unnskyld meg, frue», sa han. «Vet du hvor Kongens legion trener?»

De så på hverandre og fniste. Noen av dem var bare noen få år eldre enn ham.

Den eldste av dem snudde og så på ham.

«Du leter på feil sted», sa hun. «Her forbereder vi festivitetene.»

«Men jeg har hørt at de trener i Kongens hoff», sa Thor forvirret.

Kvinnene brøt ut i nok en latter. Den eldste satte hendene på hofta og ristet på hodet.

«Det virker som det er første gangen du er i Kongens hoff. Har du noen anelse hvor stor den er?»

Thor rødmet da de andre kvinnene lo, og til slutt stormet han avsted. Han likte ikke å bli gjort narr av.

Foran lå det et dusin veier som snodde og vred seg alle veier gjennom Kongens hoff. Langs stenveggene var det minst et dusin innganger. Størrelsen og omfanget av dette stedet var overvelmende. Han hadde en synkende følelse at han kom til å lete i flere dager og selv da ikke finne frem.

Han fikk en ide: et soldat måtte vite hvor de andre trente. Han var nervøst på tanken å tilnærme seg en ekte Kongesoldat, men innså at han måtte det.

Han snudde og skyndte seg til veggen, til soldaten som stod vakt ved den nærmeste inngangen og håpet han ikke ville bli kastet ut.

«Jeg leter etter Kongens legion», sa Thor og hentet frem sin modigste stemme.

Soldaten fortsatte å stirre rett frem og ignorerte ham.

«Jeg sa jeg leter etter Kongens legion!» insisterte Thor, denne gangen høyere. Han var bestemt på å bli hørt.

Etter flere sekunder kikket soldaten ned, og snerret.

«Kan du fortelle meg hvor den er?» spurte Thor ivrig.

«Og hvilke anliggenheter har du med dem?»

«Veldig viktige anliggenheter», føyde Thor raskt til og håpet at soldaten ikke skulle spørre videre.

Soldaten snudde tilbake for å se rett frem igjen, og ignorerte ham nok en gang. Thor følte hjerte synke, og var redd han aldri skulle få et svar.

Men etter det som føltes som en evighet, svarte soldaten: «Gå til østporten, deretter nordover så langt du kan. Ta den tredje porten til venstre, deretter gå mot høyre og deretter høyre igjen. Gå igjennom den andre stenbuen, og så ser du området deres forbi porten. Men jeg sier deg, du kaster bort tiden din. De tar ikke imot besøkende.»

Det var alt Thor trengte å høre. Uten å nøle et øyeblikk, snudde han og løp tvers over området, fulgte veibeskrivelsen, repeterte dem i hodet, og prøvde å memorisere dem. Han merket at solen var høyere på himmelen, og bønnfalte at når han ankom, så ville det ikke være for sent.

*

Thor sprintet ned den skinnende rene stien som var opplinjet med skjell. Han snodde og svingte seg gjennom Kongens hoff. Han prøvde sitt beste å følge veibeskrivelsen, og håpet at han ikke hadde blitt satt på feil spor. I enden av gårdsplassen så han alle portene, og valgte den tredje til venstre. Han løp igjennom og fulgte veien til den delte seg, og svingte ned vei etter vei. Han løp mot trafikken av tusenvis av folk som strømmet inn til byen. Og folkemassen ble tykkere og tykkere for hvert minutt. Han skubbet skuldere mot luttspillere, gjøglere, narr og alle typer underholdningsfolk, og alle var kledd i finstasen.

Thor kunne ikke fordra tanken på at utvelgelsen hendte uten ham, og prøvde sitt beste for å konsentrere seg mens han svingte ned den ene veien etter den andre. Mens han så etter noe som tydet på treningsplassen. Han passerte gjennom en bue, og svingte ned nok en vei og da, langt der bort, så han hva som kunne var hans mål: et lite colosseum som var bygget av sten i en perfekt sirkel. Soldater voktet denne store porten som lå i midten. Thor hørte en dempet jubel som kom bak veggene og hjertet hans slo raskere. Dette var stedet.

Han sprintet så lungene sprengte. Da han kom til porten steg to vakter frem og senket lansene sin og stengte veien. En tredje vakt steg frem og holdt opp en håndflate.

«Stopp der», kommanderte han.

Thor stoppet straks, gispet etter pusten og kunne knapt holde igjen spenningen.

«Dere...forstår...ikke», klarte Thor å få frem og ordene snublet ut av munnen mellom åndedragene, «Jeg må være der inne. Jeg er sent ute.»

«Sent ute for hva?»

«Utvelgelsen.»

Vokten som var en kort, tung mann med arr på huden, snudde og så på de andre, som så tilbake kynisk. Han snudde og granske Thor med et avisende blikk.

«Rekruttene ble tatt inn flere timer siden med den kongelige transport. Hvis du ikke var invitert så kan du ikke komme inn.»

«Men dere forstår ikke. Jeg må—»

Vakten langet ut og grep Thor på skjorten.

«Du forstår ikke, din frekke lille gutt. Hvordan våger du å komme her og prøve å tvinge deg inn? Nå gå—før jeg fengsler deg.»

Han dyttet Thor som snublet bakover flere fot.

Thor følte et stikk i brystet der vaktens hånd hadde rørt han—men mer enn noe annet følte han stikket av å bli avvist. Han var sta. Han hadde ikke kommet hele denne veien for å bli avvist en vakt, uten å bli sett en gang. Han var fastbestemt på å komme seg inn.

Vakten snudde seg tilbake til hans menn og Thor gikk sakte bort. Han gikk med klokken rundt den sirkulære bygningen. Han hadde en plan. Han gikk til han var ute av syne, og deretter begynte å jogge langs veggene. Han sjekket at vaktene ikke så på, og deretter plukket opp farten til han sprintet. Da han var halvveis rundt bygningen så han en annen åpning inn til arenaen—høyt der opp var det hvelvede åpninger i stenen, som var blokkert av jernstenger. En av disse åpningene manglet sine jernstenger. Han hørte nok et jubel, så han løftet seg selv opp på kanten og kikket inn.

Hjertet hans slo raskere. Spredt ut på insiden av denne digre sirkulære treningsområdet stod flere dusiner av rekrutter—inkludert hans brødre. De sto på rekke med ansiktet mot et dusin av Sølvene. Kongens menn gikk blant dem og vurderte dem.

En annen gruppe med rekrutter stod på siden, og under de årvåkne øynene til en soldat, kastet spyd på et fjernt mål. En av dem bommet.

Thors blodåret brant av sinne. Han hadde klart å treffe de merkene; han var like god som alle en. Bare fordi han var yngre, litt mindre, så var det ikke rettferdig at han ble utelatt.

Plutselig følte Thor en hånd på ryggen mens han ble dratt bakover og sent flyvende gjennom luften. Han landet hardt på bakken og mistet pusten.

Han så opp og så vakten fra porten som snerret ned mot ham.

«Hva sa jeg gutt?»

Før han kunne reagere så lente vakten bakover og sparket Thor hardt. Thor følte et skarpt smell mot ribbeinet mens vakten var i ferd med å sparke en gang til.

Denne gangen så fanget Thor vaktens fot i luften; han dro den, og fikk han ut av balanse slik at han falt.

Thor kom seg raskt på beina. Samtidig så kom vakten seg opp. Thor stirret på ham, og var sjokkert over hva han hadde gjort. Rett ovenfor han raste vakten.

«Ikke skal jeg bare fengsle deg», hveste vakten, «men jeg skal også la deg svi. Ingen rører en av Kongens vakter! Glem det å bli i Legionen—nå skal du råtne bort i fangehullet! Du er heldig hvis du noensinne blir sett igjen!»

Vakten tok frem en kjetting med håndjern i enden. Han gikk mot Thor med hevn skrevet i ansiktet.

Thor tenkte raskt. Han kunne ikke la seg fenglse—men han ville ikke skade et medlem av Kongens vakter. Han måtte tenke på noe—og det fort.

Han husket spretterten sin. Refleksene tok over da han grep den, plasserte en sten, siktet og lot stenen fly av sted.

Stenen fløy gjennom luften og slo håndjernet ute av vaktens hånd som ble lamslått; den traff også vaktens fingre. Vakten gikk bakover, rystet hånden sin, skrek i smerte mens håndjernene klirret ned på bakken.

Vakten gav Thor et dødsblikk og trakk sverdet sitt. Det kom et umiskjennelig metallisk klirr.

«Det var ditt siste feiltakelse,» truet han Thor dystert og angrep.

Thor hadde ingen valg; denne mannen vil ikke la ham være. Han plasserte enda en sten i spretterten og skjøt den. Han siktet med vilje—han ville ikke drepe vakten, men han måtte stoppe ham. Så istedenfor å sikte mot hjerte, nese, øye eller hode, så siktet Thor på det eneste stedet hans visste ville stoppe ham, men ikke drepe ham.

Mellom vaktens ben.

Han lot sten fly—ikke i full styrke, men nok for å legge mannen ned.

Det var et perfekt skudd.

Vakten knelte, slapp sverdet sitt, grep seg i skrittet mens han kollapserte på bakken og krøllet opp som en ball.

«Du kommer til å bli hengt for dette!» stønnet han frem mellom smertegryntene. «Vakter! Vakter!»

Thor så opp og i det fjerne så han flere av Kongens vakter styrte mot ham.

Det var nå eller aldri.

Uten kaste bort et sekund, sprintet han mot vinduskanten. Han måtte hoppe for å komme gjennom til arenaen og for å gjøre seg kjent. Og han måtte slåss med alle som var i veien for ham.