Читать книгу Kongenes Marsj - Морган Райс, Morgan Rice - Страница 11

Gareth gikk rundt i kammeret sitt, og gjennopplevde kveldens hendelser mens han var fylt med angst. Han kunne tro hva som hadde hendt i festen, og at det hadde gått så galt. Han kunne knapt forsto hvordan den teite gutten, den utenforstående Thor, som hadde på en eller annen måte fått vite om forgiftningsplanen hans—og i tillegg, klart å faktisk hindre begeret å bli drukket. Gareth tenkte tilbake på det øyeblikket han så Thor hoppe opp, slå bort begeret, da han hørte begeret treffe sten, vinen bli sølt ut på gulvet og så alle sine drømmer og ambisjoner renne ut med vinen.

I det øyeblikket hadde Gareth blitt ruinert. Alt han levde for hadde blitt knust, Og da den hunden slikket opp vinden og falt død om—visste han at han var ferdig. Han så hele livet passere forbi, så at han ble oppdaget, dømt til et liv i fangehullet for mordforsøk på hans far. Eller verre, ble henrettet. Det var idiotisk. Han skulle aldri ha gjennomført planen og aldri besøkt den heksa.

Garteh hadde, i det minste, handlet raskt. Og tok en sjanse og hoppet på beinene og var den første som å la skylden på Thor. Da han tenkte tilbake, ble han stolt av seg selv, for at han hadde reagert så raskt. Det hadde vært et øyeblikk av inspirasjon, og til hans forbløffelse så hadde det virket. De hadde dratt Thor unna, og etterpå hadde fest gått videre. Men naturligvis så var ikke alt det samme etter hendelsen, men i det minste så lot det til at mistenksomheten falt rett på gutten.

Gareth ba om det forble slik. Dette hadde vært tiår siden et mordforsøk hadde hendt på en MacGil, og Gareth fryktet at dette kom til bli en etterforskning, at de ville undersøke ting mer grundigere. Han tenkte tilbake og innså at det var idiotisk å forgifte ham. Hans var uslåelig. Gareth burde ha visst det. Han hadde handlet over evne. Og nå kunne han ikke la være å føle at det var bare et tidsspørsmål før mistenksomheten ble rettet mot ham. Han ville gjøre alt han kunne for å bevise Thors skyld og få ham henrettet før det var for sent.

I det minste hadde Gareth på en måte gjenreist seg: etter det mislykkede forsøket så hadde han avlyst mordet. Nå følte Gareth seg lettet. Etter å ha sett planen falle sammen, hadde han innsett at det var en del av ham, dypt inne, som ikke ønsket å drepe faren allikevel og som ikke ønsket ha blod på hendene. Han ville ikke bli konge. Han ville kanskje aldri bli konge. Men etter kveldens hendelser som ikke falt i god smak. I det minste ville han være fri. Han ville aldri trenge å håndtere stresset med dette igjen: hemmelighetene, det å dekke over ting, den konstante angsten for å bli avslørt. Det var altfor mye for ham.

Mens han gikk frem og tilbake, ble kvelden senere og til slutt, sakte, begynte han å roe seg ned. Akkurat da han begynte føle seg normal igjen, og var i ferd med å legge seg, kom et plutselig brak. Han snudde og så døren braste opp. Firth sprang inn med vidåpne øyne og var panisk. Han hastet seg inn rommet som om han ble jaget.

«Han er død!» skrek Firht. «Han er død! Jeg drepte han. Han er død!»

Firth var hysterisk og slo rundt. Gareth hadde ingen aning hva han snakket om. Var han full?

Firth løp gjennom rommet, skrek, gråt og holdt hendene opp—og det var Gareth merket seg håndflatene hans som var dekket i blod, og hans gule tunika som hadde røde flekker.

Gareth sitt hjerte hoppet over et slag. Firth hadde nettopp drept noen. Men hvem?

«Hvem er død?» ville Gareth vite. «Hvem snakker du om?»

Men Firth var hysterisk og kunne ikke fokusere seg. Gareth løp til ham, grep skuldrene hardt og rystet ham.

«Svar meg!»

Firth åpnet øynene og stirret med øyner lik en vill hest.

«Din far! Kongen! Han er død! Med mine hender!»

Ved disse ordene kjente Gareth som om en kniv hadde blitt stukket i hjertet hans.

Han stirret tilbake med vidåpne øyne, og stod stille, mens han følte hele kroppen bli nummen. Han løsnet grepet sitt, tok et skritt tilbake og prøvde å få pusten tilbake. Han kunne se fra all det blodet at Firth snakket sant. Han kunne ikke en gang forstå det. Firth? Stallgutten? Den mest viljesvake av alle sine venner? Hadde drept hans far?

«Men…hvordan er det mulig?» Gareth gispet. «Når?»

«Det skjedde i kammeret hans», sa Firth. «Akkurat nå. Jeg stakk ham.»

Nyhetens virkelighet begynte å synke inn, og Gareth klarnet tankene sine; han merket sin åpne dør, løp til den, og slamret den igjen etter at han sjekket at ingen vakter så ham. Heldigvis var korridoren tom. Han dro den tunge jernbolten over døren.

Han skyndte seg tilbake over rommet. Firth var fremdeles hysterisk, og Gareth måtte roe ham ned. Han trengte svar.

Han grep ham på skuldrene, snudde ham og slå han med håndflate hardt nok til at han stanset. Endelig fokuserte Firth på ham.

«Fortell meg alt», beordret Gareth kaldt. «Fortell meg nøyaktig hva som skjedde. Hvorfor gjorde du dette?»

«Hva mener du med hvorfor?» spurte Firth forvirret. «Du ville drepe ham. Din gift virket ikke. Jeg trodde jeg kunne hjelpe deg. Jeg trodde det var det du ønsket.»

Gareth ristet på hodet. Han grep Firth på skjorten og ristet ham igjen og igjen.

«Hvorfor gjorde du dette!?» skrek Gareth.

Gareth følte hele verden falle sammen. Han ble sjokkert da han innså at han følte for hans far. Han kunne ikke forstå det. Bare noen timer siden så var alt han ønsket at faren skulle bli forgiftet, og død ved bordet. Nå som tanken at han hadde blitt drept så opplevde han det som om en bestevenn hadde dødd. Han var overvelmet med anger. En del av ham ville ikke at han skulle død tross alt—spesielt ikke på denne måten. Ikke ved Firths hånd. Og ikke av et knivblad.

«Jeg forstår ikke», klynket Firth. «Bare noen timer siden så prøvde du å drepe ham selv. Din plan med begeret. Jeg trodde at du ville være takknemlig!»

Til hans overraskelse så strakte Gareth bakover og slo Firth rett over ansiktet.

«Jeg fortalte ikke at du skulle gjøre dette!» spyttet Gareth. «Jeg fortalte aldri at du skulle gjøre dette. Hvorfor drepte du ham? Se på deg. Du er dekket i blod. Nå er vi begge ferdige. Det er bare et tidsspørsmål før vaktene tar oss.»

«Ingen så noe», sa Firth stolt. «Jeg er ikke dum. Jeg kvittet meg med den.»

«Og hva slags kniv brukte du?» spurte Gareth mens hodet spant med implikasjoner. Han gikk fra anger til bekymring; hodet hans ble fylt med alle detaljer av sporet denne mumlende tulligen hadde kanskje latt være igjen, detaljer som kunne føre til ham.

«Jeg brukt et som ikke kunne spores», sa Firth og var stolt av seg selv. «Det var en sløv, anonymt kniv. Jeg fant den i stallene. Det var fire andre som var lik den. Den kan ikke spores», gjentok han.

Gareth følte hjertet synke.

«Var det en kort kniv, med et rødt håndtak og et kurvet knivblad? Som hang på veggen ved siden av min hest?»

Firth nikket tilbake og så tvilende ut.

Gareth skulte.

«Din idiot. Selvfølgelig kan kniven spores!»

«Men var ingen merker på den!» protesterte Firth. Han hørtes skremt ut og stemmen hans skalv.

«Under! Du sjekket ikke nøye nok. Din idiot.» Gareth gikk frem og ble rød. «Emblemet til min hest er innrisset under den. Alle som kjenner kongefamilien godt kan spore kniven tilbake til meg.»

Han stirret på Firth, som virket avstumpet. Han ville drepe ham.

«Hva gjorde du med den?» ville Gareth vite. «Si meg at du har den på deg. Si meg at du tok den med deg. Vær så snill.»

Firth svelget.

«Jeg kvittet meg med den forsiktig. Ingen vil noensinne finne den.»

«Nøyaktig hvor?»

«Jeg kastet den ned et stenhull som fører til slottets jernpotte. De tømmer hullet hver time inn i elven. Ikke være bekymret, min herre. Den er dypt nede i elven nå.»

Slottsklokkene begynte plutselig å slå, og Gareth snudde og løp til det åpnet vinduet mens hjertet ble fylt med panikk. Han så ut og så all kaoset og bråket nedenfor, mobber omringet slottet. Klokkene som slo kunne bare bety en ting: Firth løy ikke. Han hadde drept kongen.

Gareth følte kroppen bli iskald. Han kunne tro at han hadde satt i gang en slik ondskap. Og Firth, av alle mennesker, hadde fullført det.

Plutselig hamret det på døren, og da den sprang opp, skyndte flere kongelige vakter inn i rommet. For et øyeblikk så var Gareth sikker på at de ville arrestere ham.

Men til hans overraskelse, stoppet de og stod i giv akt.

«Min herre, din far har blitt knivstukket. Det kan være en morder løs. Du bør holde deg trygt på rommet ditt. Han er alvorlig skadd.»

Håret reiste seg bak nakken til Gareth ved det siste ordet.

«Skadet?» gjentok Gareth og ordet satt nesten fast i halsen. «Er han fremdeles i live da?»

«Det er han, min herre. Og måtte Gud være med ham. Han kommer til å overleve og fortelle oss hvem som utførte denne grufulle handlingen.»

Med et kort bukk så skyndte vakten seg ut av rommet og slamret døren igjen.

Et raseri overvelmet Gareth og han grep Firth på skuldrene. Og dyttet han tvers over rommet og slamret han hardt mot en stenvegg.

Firth stirret på ham med vidåpne. Han så forskrekket ut og var målløs.

«Hva har du gjort?» skrek Gareth. «Nå er vi begge ferdige!»

«Men..men…», mumlet Firth, «…jeg var sikker på at han var død!»

«Du er sikker på mange ting», sa Gareth, «og du tar hele tiden feil!»

En tanke slo Gareth.

«Den dolken», sa han. «Vi må få tak i den, før det er for sent.»

«Men jeg kastet den bort, min herre», sa Firth. «Den er vasket bort inn i elven!»

«Du kastet den i jernpotten. Det betyr ikke at den er ennå i elven.»

«Men er sannsynlig at den er det!» sa Firth.

Gareth kunne ikke holde ut mumlingen fra denne idioten lengre. Han sprang forbi ham, ut av døren, med Firth løpende etter.

«Jeg blir med deg. Jeg skal vise deg nøyaktig hvor jeg kastet den», sa Firth.

Gareth stoppet i korridoren, snudde og stirret på Firth. Han var dekket i blod, og Gareth var forbløffet over at vaktene ikke hadde sett det. Det var flaks. Firth var nå en risiko enn noensinne.

«Jeg kommer bare til å si dette en gang», knurret Gareth. «Kom deg tilbake til rommet mitt med en gang, skift klærne og brenn dem. Få bort all spor av blod. Deretter forsvinner du bort fra dette slottet. Hold deg unna meg denne natten. Forstår du meg?»

Gareth dyttet ham bakover, snudde og så så løp av sted. Han sprintet ned korridoren, løp ned vindeltrappen av sten, gikk ned nivå etter nivå, mot rommene til tjenerene.

Endelig sprang han inn i kjelleren og så tjenere snudde seg mot ham. De hadde nettopp skrubbet enorme gryter, og koket store spann med vann. Brølende flammer stod fra murovner, og tjenerene hadde på seg forkler med flekker og var gjennomvåt av svette.

På den andre siden av rommet så Gareth et enorm kammerpotte og avfall kom ned fra et stenhull og plasket inn i den for hvert minutt.

Gareth løp til den nærmeste tjeneren og grep desperat armen hans.

«Når ble jernpotta sist tømt?» spurte Gareth.

«Det ble tatt til elven for noen minutter siden, min herre.»

Gareth snudde og sprang ut av rommet, sprintet ned slottskorridorene, opp vindeltrappen og sprang ut inn den kjølige natteluften.

Han løp over gressletten andpusten og mot elven.

Men han nærmet seg, fant han et sted å gjemme seg, bak et stort tre, nær bredden. Han så to tjenere heve den store jernpotten og helle den i elvestrømmen som strømmet av gårde.

Han så på den til den var opp ned og all innhold var tømt, til de kom tilbake med jernpotten og dro tilbake mot slottet.

Til slutt var Gareth tilfreds. Ingen hadde sett noen knivblad. Hvor enn den var, så var den nå i elvestrømmen og ble vasket bort til anonymitet. Hvis faren hans skulle dø på denne natten, så ville det ikke være noen bevis igjen for spore opp morderen.

Eller ville det?