Читать книгу Kongenes Marsj - Морган Райс, Morgan Rice - Страница 12

Thor fulgte hakk i hæl på Reece og Krohn var bak ham mens de snodde seg gjennom bakveien til kongens kammer. Reece hadde tatt med gjennom en hemmelig dør, som var skjult i en av stenveggene. Nå holdt han en fakkel og ledet dem i en fil gjennom den trange plassen. De tok seg frem i den indre delen av slotten som bestod av en forvirrende rekke av svinger og hjørner. De gikk opp en smal stentrapp som førte til nok en passasje. De svingte, og foran dem lå nok en trapp. Thor var forbløffet over hvor kompleks denne passasjen var.

«Denne passasjen ble bygget i slottet for flere hundre år siden», forklarte Reece hviskende mens de gikk av sted og pustet tungt da de gikk oppover. «Den ble bygget av my fars oldefar, den tredje MacGil kongen. Han bygget den etter et angrep—det var en rømningsvei. Ironisk nok, så har vi aldri vært under angrep siden da, og disse passasjene har ikke blitt brukt på flere århundre. De ble dekket til og jeg oppdaget dem da jeg var liten. Jeg pleide å bruke dem av og til for å komme meg rundt i slottet uten at noen kunne vite hvor jeg var. Når vi var yngre, Gwen og Godfrey og jeg, så lekte vi gjemsel i dem. Kendrick var for gammel, og Gareth likte ikke å leke med oss. Ingen fakler, det var regelen. Helt stummørkt. Det var fryktelig.»

Thor prøvde å holde tritt mens Reece navigerte igjennom passasjen med en imponerende evne, det var tydelig at han kjente hvert eneste steg utenat.

«Hvordan i all verden kjenner du til alle disse svingene?» spurte Thor forbløffet.

«Du blir eneste når du vokser opp som en gutt i dette slottet», Reece forsatte, «spesielt når alle andre er eldre, og du er for ung for å bli med i Legionen, og da det er ingenting å gjøre. Jeg satte meg som mål å utforske alle kriker og kroker av dette stedet.»

De svingte igjen, gikk ned tre stentrinn, snudde gjennom en smal åpningen i veggen, og så gikk ned en lang trapp. Til slutt stod de foran en tykk, eikedør som var dekket med støv. Han lente et øre mot den og lyttet. Thor gikk bort til ham.

«Hva slags dør er dette?» spurte Thor.

«Shhh,» sa Reece.

Thor ble stille, lente øret mot veggen og lyttet. Krohn stod bak ham og så opp.

«Det er bakdøren til min fars kammer», hvisket Reece. «Jeg vil høre hvem som er der inne med ham.»

Thor lyttet med et hamrende hjerte til de dempede stemmene bak døren.

«Høres ut som rommet er fullt», sa Reece.

Reece snudde og gav Thor et meningsfylt blikk.

«Du kommer til å gå inn i en ildstorm. Hans generaler er der, hans råd, hans rådgivere, hans familie—alle sammen. Og jeg er sikker på at alle er på utkikk etter deg, hans mistenkte morder. Det vil være som å gå til en lynsjemobb. Hvis min far fremdeles tror at du prøvde å drepe ham, så er du ferdig. Er du sikker på at du vil gjøre dette?»

Thor svelget hardt. Det var nå eller aldri. Halsen ble tørr da han innså at dette var et av vendepunktene i hans liv. Det ville være enkelt å snu nå og flykte. Han kunne leve et trygt liv et sted, langt bort fra Kongens hoff. Eller kunne han gå igjennom den døren og potensielt tilbringe rest av sitt liv i fangehullet, med de sprø menneskene—eller til og med bli henrettet.

Han pustet tungt, og bestemte seg. Han måtte møte sine demoner uten å vike. Han kunne ikke snu nå. Thor nikket. Han var redde for å åpnet munnen, redd at dersom han gjorde det, så ville han ombestemme seg.

Reece nikket tilbake med et anerkjennende blikk, deretter dyttet han jernhåndtaket og lente skulderen mot døren.

Thor myste i det lyse fakkellyset da døren slo opp. Han befant seg i midten av kongens private kammer med Krohn og Reece bak ham.

Det var minst to dusiner av folk som hadde samlet seg rundt kongen, som lå på sengen sin; noen stod over ham, andre knelte. Kongen var omringet av hans rådgivere og generaler, sammen med Argon, Dronningen, Kendrick, Godfrey—selv Gwendolyn. Det var en dødsvake, og Thor forstyrret denne familiens private stund.

Stemningen i rommet var edruelig og ansiktene alvorlige. MacGil lå stelt opp på puter, og Thor var lettet over å se at han var fremdeles i live—i det minste for nå.

Alle ansiktene snudde seg med en gang og var overrasket over Thor og Reece sin plutselig ankomst. Thor innså at det må ha vært et sjokk å se de komme plutselig i midten av rommet, ut av en hemmelig dør i stenveggen.

«Det er den gutten!» skrek noen fra folkemengden og stå og pekte på Thor med hat. «Han er den som prøvde å forgifte kongen!»

Vakter kom mot ham fra alle hjørner i rommet. Thor visste knapt hva han skulle gjøre. En del av ham ville snu og flykte, men han visste at han møte denne sinte mobben, måtte snakke med kongen. Så han forberedte seg selv mens flere vakter løp forover for å gripe ham. Krohn, som stod ved siden av, snerret og advarte angriperne.

Mens Thor stod der følte han plutselig en varme stig opp inni ham. En kraft bygget seg opp innvendig; han hevet en hånd, uten å ville det, og holdt ut en håndflate og rettet energien hans mot dem.

Thor var forbløffet over at de alle stanset rett der de kom, noen fot unna, som om de ble frosset. Han kraft, hva enn det var, som svulmet opp innvendig hadde holdt dem unna.

«Hvordan våger du å marsjere inn her og bruk din magi, gutt!» Brom—kongens beste general—skrek og trakk ut sverdet. «Var det ikke nok å drepe vår konge en gang?»

Brom nærmet seg Thor med sverdet trukket; da han gjorde det så følte Thor noe komme over ham, en følelse sterkere enn noensinne. Han lukket øynene og fokuserte. Han kjente energien i i Broms sverd, formen, metallet, og på en eller annen måte, så ble han et med det. Han tvang den til å stoppe med tankene hans.

Brom stod fastfrosset rett der han kom med vidåpne øyne.

«Argon!» skrek Brom. «Stopp denne magien med en gang! Stopp denne gutten!»

Argon kom fra folkemengden, og tok sakte bort hetten hans. Han stirret på Thor med intense, brennende øyne.

«Det er ingen grunn til å stoppe ham», sa Argon. «Han har ikke kommet for å gjøre skade.»

«Er du gal? Han holdt å drepe vår Konge!»

«Det er det du tror», sa Argon. «Det er ikke hva jeg tror.»

«La ham være», sa en tung, dyp stemme.

Alle snudde mens MacGil satte seg opp. Han så bort med en svak bevegelse. Det var tydeligvis tungt for ham å snakke.

«Jeg vil se gutten. Han er ikke den som stakk meg. Jeg så mannens ansikt, og det var ikke ham. Thor er uskyldig.»

Langsomt ble de andre mindre vaktsomme, og Thor slappet av og lot dem gå fritt. Vaktene gikk tilbake mens de så på Thor med forsiktighet, som om han var fra en annen verden, og langsomt la sverderne tilbake i slirene.

«Jeg vil se ham», sa MacGil. «Alene. Forlat meg. Alle sammen.»

«Min Konge», sa Brom. «Tror du det er virkelig trygt? Bare du og denne gutten alene?»

«Thor skal ikke røres», sa MacGil. «Nå, forlat oss. Alle sammen. Inkludert min familie.»

En tykk stillhet falt over rommet mens alle sammen stirret på hverandre, og var tydeligvis usikker på hva de skulle gjøre. Thor stod der, sittende fast på stedet og kunne knapt fatte hva som hendte.

En etter en så gikk de ute av rommet, inkludert Kongens familie da Krohn forlot dem med Reece. Kammeret, som var fylt med folk noen øyeblikk siden, ble plutselig tom.

Døren ble lukket. Det var bare Thor og kongen som var alene i stillheten. Han kunne knapt tro det. Å se MacGil ligge der, så blek, i slik en smerte, fikk Thor til å få vondt mer enn han kunne si. Han visste ikke hvorfor, men det var som om en del av ham var døende her også, på den sengen. Alt han ville var at kongen skulle bli bedre.

«Kom her, min gutt», sa MacGil svakt. Stemmen var hes, og knapt et hvisk.

Thor senket hodet og skyndte seg bort til kongen, og knelte. Kongen strakte ut en slapp hånd; Thor tok hånden og kysset den.

Thor så opp og sa MacGil smilte svakt ned. Thor var overrasket at kjenne varme tårer strømme ned kinnene sine.

«Min herre», Thor begynte å si, i all hast, uten å holde det igjen. «vær så snill å tro meg. Jeg forgiftet deg ikke. Jeg kjente til planen bare fra drømmen min. Med en evne som jeg ikke forstår. Jeg ville bare advare deg. Vær så snill, tro meg—»

MacGil holdt opp en håndflate og Thor ble stille.

«Jeg tok feil av deg», sa MacGil. «Jeg måtte bli stukket av en annens manns hånd for at jeg skulle innse at det ikke var deg. Du prøvde bare å redde meg. Tilgi meg. Du var lojal. Kanskje det eneste lojale medlemmet av mitt hoff.»

«Som jeg ønsket at jeg tok feil», sa Thor. «Som jeg ønsket at du var trygg. At mine drømmer bare var illusjoner; at du aldri ble myrdet. Kanskje jeg tok feil. Kanskje du kommer til å overleve.»

MacGil ristet på hodet.

«Min tid har kommet», sa han til Thor.

Thor svelget, og håpet at det ikke var sant, men følte at det var det.

«Vet du hvem som utførte denne fryktelige handlingen, min herre?» Thor stilte spørsmålet som hadde brent i tankene hans helt siden han hadde hatt den drømmen. Han kunne ikke forestille seg at noen ville drepe kongen, eller hvorfor.

MacGil så på taket og blunket med en anstrengelse.

«Jeg så ansiktet hans. Det er et ansikt jeg kjenner godt. Men av en eller annen grunn, så kan jeg ikke plassere det.»

Han snudde og så på Thor.

«Det spiller ingen rolle nå. Min tid har kommet. Om det ble forårsaket av hans hånd, eller av noen andres, så er slutten den samme. Det som er viktig nå», sa han, og strakte ut og grep Thors håndledd med en styrke som overrasket ham, «er det som skjer etter at jeg er borte. Vi vil bli et kongerike uten en konge.»

MacGil så på Thor med en intensitet som Thor ikke forstod. Thor ville ikke vite nøyaktig hva han sa—eller hva han nøyaktig ønsket. Thor ville spørre, men han kunne se hvor vanskelig det var for MacGil å trekke pusten, og ville ikke risikere å avbryte ham.

«Argon hadde rett om deg», sa han og slapp langsomt grepet. «Din skjebne er mye større en min.»

Thor følte et elektrisk sjokk gjennom kroppen ved kongens ord. Han skjebne? Større enn Kongens? Hele iden at Kongen i det hele tatt ville diskutere Thor med Argon, var men enn Thor kunne fatte. Og faktumet at han ville si at Thors skjebne var større en Kongens—hva i all verden kunne det bety? Var Kong MacGil bare desillusjonert i hans siste time?

«Jeg valgte deg…jeg tok deg inn i familien for en grunn. Vet du hva den grunnen er?»

Thor ristet på hodet, og ville desperat vite det.

«Vet du ikke hvorfor jeg ville at du skulle være her, bare deg, i min siste time?»

«Jeg er lei for det, min herre», sa han og ristet på hodet. «Jeg vet ikke.»

MacGil smilte svakt mens øynene hans begynte å lukke seg.

«Det finnes et stort land, langt fra her. Forbi Villområdene. Selv forbi Dragenes land. Druidenes land. Hvor din mor er fra. Du må gå ditt for å finne svar.»

MacGils øyne ble vidåpne og stirret på Thor med en intensitet som Thor ikke kunne forstå.

«Vårt kongerike er avhengig av det», la han til. «Du er ikke som de andre. Du er spesiell. Til du forstår hvem du er, så vil aldri vårt kongerike kunne være i fred.»

MacGils øyne lukket seg og pustens hans ble mer grunn og hvert pust kom ut som et gisp. Grepet hans på Thors håndledd ble langsomt svekket, og Thor følte at hans egne tårer kom frem. Hodet hans spant med alt det kongen hadde sagt, mens han prøve å forstå alt sammen. Han kunne knapt konsentrere seg. Hadde han hørt alt riktig?

MacGil begynte å viske noe, men det var så svakt at Thor knapt kunne høre det. Thor lente nærmere inn med øret mot MacGils sine lepper.

Kongen løftet sitt hodet en siste gang, og med en siste anstrengelse sa:

«Hevn meg.»

Så, plutselig, stivnet MacGil. Han lå der i noen få øyeblikk og deretter rullet hodets hans til siden, mens øynene ble vidåpne og frosset.

Han var død.

«NEI! hylte Thor.

Hans hyl måtte ha vært så høyt at vaktene hørte det, fordi et øyeblikk senere så hørte han en dør smelle opp bak seg, og lyden av dusinvis av folk som skyndte seg inn til rommet. I hjørnet av hans bevissthet så forstod han at det var bevegelse rundt ham. Han hørte svakt slottsklokkene ringe, igjen og igjen. Klokkene slo og slo sammen med blodet i tinningen hans. Men alt ble tåkete mens rommet spant.

Thor svimte av og falt mot stengulvet i en stor kollaps.